Han startet å spille fotball allerede som 4-åring og med to brødre hadde han alltid noen å spille med. De spilte oftest i gata utenfor huset og målet deres, som var mer en blink, var et snuplass-skilt. Nærmeste nabo var en streng nabo som de ikke likte. Hver gang de spilte fotball i gata klaget han på støyen. Brødrene tenkte at det passet seg å kaste en stein over hekken i hagen hans, mens han var der. Brødrene løp og det ble Arne som ble løftet etter t-skjorta og båret hjem til mor og far, som også fikk en skyllebøtte.
Arne hadde talent allerede fra ung alder og han spilte på lag fra han var ca 5 år. Arne’s beste medspiller var Erling Braut Haaland, som han spilte på lag med hver sommer på Skaw-cup, med talentlaget til Bryne. Det beste minnet fra denne cupen er fra 2012, da han var 14år. I finalen skoret han 1-0 målet på hodet, som minstemann på banen. De vant turneringen og bildet under viser hvordan Arne følte seg da.
Siden familien bodde i Figgjo spilte han der til han var 13 år. Etter det ble det Ålgård, der han fikk spille på A-laget i 2 år. Da de rykket ned fra 3. til 4. divisjon byttet han til Sola der han gjorde det veldig bra og ble hentet til Vidar i 2. divisjon. Beklageligvis fikk han mononukleose (kyssesyken) og slet lenge med det. Da han ble frisk gikk ferden tilbake til Sola og han fikk være med på opprykk til 2. divisjon med dem.
Oppi all fotballen måtte det litt skolegang til og han tok fagbrev i logistikk og fikk lærlingplass i oljebransjen. Nå går han på NTNU her på Gjøvik og er i gang med 3dje året på Logistikkledelse. Da Arne valgte skole her ringte Bjarne Berntsen/Viking til Espen for å sjekke mulighetene for Arne. Han fikk komme og trene med laget og fant seg fort godt til rette. Han føler at folk her er vennlige og at byen er bra plassert. Både klubben/laget og skolen føles riktig for Arne. For tiden jobber han også litt hos Tools, der han trives bra. Han husker da han kom hit og ble intervjuet av OA og journalisten tråkket til med overskriften «Jeg skal ta Gjøvik med storm». Arne sier han fortsatt jobber med å innfri.
Et annen god trivselsfaktor er kjæresten Hannah. De møttes under fadderuka da Arne startet på NTNU. Det ble en rask gjennomgang av repertoaret av sjekketriks og valget falt ned på bowling-date. Dette ble en vellykket kveld og Arne sier han falt pladask! Regnes vel som «strike» det da… De to trener mye sammen og liker å gå på turer. De har bodd sammen, offisielt, i over ett år nå. Han innrømmer at han var mye hos henne også før de flyttet sammen. Det var liksom så mye ryddigere og koseligere hos henne enn i «fotball-huset» som han delte med 2 andre fra laget. Nylig flyttet de til Raufoss ettersom Hannah fikk jobb hos Kongsberg Automotive. Hannah skjemmer ham bort sier han med ømt blikk.
Foreldrene i Figgjo savner Arne og brødrene Ola og Alfred, og Arne savner familie og venner. Det blir ikke så ofte de ses da reisen tar over 8 timer med bil. Det har vært spesielt vanskelig med Covid. Da de tre brødrene vokste opp var det mye liv og leven. De kranglet hele tiden, slik som brødre ofte gjør. Arne husker en gang de bandt storebror fast og det ble latter, gråt og spetakkel. Ringeklokken ble sparket av veggen… Noe han likte godt var å få alenetid hos mormor og morfar, spesielt om det kom kakao på bordet.
Arnes mor har gitt oss en historie som beskriver Arnes personlighet: Som liten gut var Arne-barnet, (som me kalla han) verdas mest arbeidssame person. Fekk han ei oppgåve, jobba han som besatt til han var ferdig eller til han fekk beskjed om å slutte, Dei to eldre brørne hans ga som regel opp lenge før han. Dette gjaldt uansett om det var vedbæring eller på kjøkkenhjelp. Ein klassiker fra kjøkkenet: Vesle Arne hadde fått i oppgåve å skjæra opp poteter til middag. Det tok utruleg lang tid.. Då mor sjekka, hadde han skjært opp bitene til størrelse halv spele-terning! For å sei det slik, dette var Arne-barnet i sitt ess og ja, det blei potetmos på familien Ravndal den dagen.
Arne beskriver seg selv som en slags kameleon. Han er flink til å tilpasse seg og trives med de aller fleste mennesketyper. Han er nesten alltid blid og liker å le, gjerne av litt tørr humor. Han er også litt vimsete innrømmer han. Gjennom årene har han nok vært litt englebarn sier han, men glimtet i øyet sier at han også har en «ulv i fåreklær-side»… Som det englebarnet han ser seg som, nevner han to veldig gode venner; Ole Thomas og Jesper, som han påstår har fryktelig dårlig innflytelse på ham – vel og merke utenfor banen da… Han er nok egentlig litt av en svigermorsdrøm, noe Espen liker å påpeke…
Drømmen, fotballmessig sett, er å spille i Tippeligaen. Men underveis er det i tillegg til å bli teknisk god, veldig viktig med trivsel og det å kunne ha det gøy mens man utvikler seg. Nå om dagen nøyer han seg godt med å være en del av et lag som seiler i medvind. Ni strake seiere så langt denne sesongen! Han elsker støtten fra tribunen og det faktum at hjemmepublikummet ser ut til å ha funnet et nytt gir. Spesielt deilig er det å score og få høre bruset og applausen fra tilskuerne.
