Ryan husker selv at han hadde fotballen i beina helt fra han lærte å gå. Hjemme i stua brukte han peisen som mål. Faren hans spilte fotball og ble selvsagt hans første forbilde. Det ble liksom en familie-greie å se på fotball sammen både på TV og på kamper der far og onkel spilte sammen. Den yngre broren spilte også fotball en stund, men har ikke fortsatt i voksen alder.
Morens familie hadde hester og han tilbragte mye tid ute sammen med dem. Bestefaren hadde en live-in-wagon som selvsagt var kjempespennende for en liten gutt. Fisking var en annen ting han likte og noe som ble en viktig aktivitet med deler av familien som han ikke fikk treffe mer enn annenhver helg. Ryan har vokst opp i Langley Park og bodd hovedsakelig hos moren, som etter hvert fikk 2 døtre. Han får et ømt blikk i øynene når han snakker om lillesøstrene Alexa på 4 og Isla på 6. Han er veldig glad i dem, og i sin bror Owen. Han savner familien veldig og har hatt færre sjanser til å møte dem på grunn av coronasituasjonen. De «ses» ofte på nettet, noe som hjelper litt. Både faren og onkelen har vært på besøk i Norge og faren har helt forelsket seg i Gjøvik. Hvis han kunne ville han gjerne bo og jobbe her.
Fra gutt til mann
Det ble mer seriøst fra 12-årsalder da han ble hentet inn til akademi. Siden dette var et stykke unna hjemmet, og de ikke hadde bil selv, ble det en slags dugnad i familien å få Ryan på trening. Dette betød at han ikke alltid kom seg dit eller ikke alltid kom tidsnok. Da han var 16 år dro han for å spille i Skottland, dette endret livet hans mye. Plutselig måtte han bli voksen og klare seg selv, noe som føltes litt skummelt for en såpass ung gutt. Han lærte veldig mye av dette, både om livet som fotballspiller og om seg selv som person.
Han kom til Norge i 2017, mer eksakt til Valdres. Det var agenten hans som foreslo at han skulle prøve dette. Han fikk kort tid til å bestemme seg og selv om det føltes litt som strikkhopp, valgte han å prøve. Han ble der i 2 sesonger og hadde det bra der, men etter hvert ble det litt vanskelige tider for Valdres-klubben så da Espen tok kontakt var det lett å si ja til å komme til Gjøvik.
En ærlig sjel som er lett å like
Ryan liker å være sosial, men føler også av og til for å være alene – han er en tenker. Han innrømmer at han har temperament, men synes selv han har lært seg bedre å styre dette med årene. Likevel er det noen ganger det smeller på banen – han hater urettferdighet og dårlig oppførsel. Han vet selv at han noen ganger kan virke arrogant og eksplosiv, men er ikke slik som person. Ikke i det hele tatt. Som de fleste andre liker han å bli likt og han synes derfor det er veldig hyggelig å bli gjenkjent på byen av og til.
For han blir lagt merke til….og han har blitt en slags publikumsfavoritt. Dette henger selvsagt sammen med at han har hatt svært god utvikling og har blitt en stor styrke for laget. Han føler også selv at han har fremgang, både teknisk og mentalt. Ryan er en av gutta som har ansvar på klubbens FFO. Det er gull å ha ham der og han virker litt som en magnet for barna. Han er rene Kinder-egget; han lærer bort gode holdninger, god fotball og engelsk.
Utenfor banen
Han bor nå i en delt bolig, sammen med Markus Hilsen (lagkamerat) og en ung mann til. De lager mat på rundgang og har en slags dugnad gående hjemme for å lære Ryan mer norsk. Han ønsker å bli flinkere og kunne føre samtaler på norsk. De er av og til på Toten Treningssenter, men er også så heldige å ha et treningsrom i huset. Det er gangavstand til Stadion, og det meste andre man trenger. Av og til møtes de på by’n også, men det er ikke så mye rom for utagerende festing når man tar fotballen seriøst. Det går en del på Fantasy Premier League og Breddefantasy, noe som mange av gutta på laget holder på med. På spørsmålet om hva han tenker om norske jenter sier han at de er ganske annerledes enn jentene hjemme i England. De er mer naturlige, pene og veldig vennlige. Så får vi se da, om noen sjarmerer han i senk etter hvert….
Humoren sitter løst blant gutta på laget og man må tåle litt. Det er aldri vondt ment og hvem som havner i den verbale skuddvekslingen varierer. Han føler at å være en del av dette laget er som å ha en ekstra familie. De er gode venner både på og utenfor banen. Det har til tider vært litt utfordringer for familien hjemme i England, men han føler han har blitt så godt ivaretatt her at det har gått greit å takle det. Espen og Chris er som et par ekstra fedre som alltid tar seg tid til å lytte og hjelpe.
Tanker og drømmer
På spørsmålet om han har et spesielt mål i livet svarer han klokt at det er å bli sitt aller beste. Hans store helt har alltid vært Steven Gerrard på Liverpool. Han har alltid hatt drakt nr 8 og for en tid tilbake fikk Ryan en ny tatovering på armen, av nettopp nr 8, som han også selv har på vårt lag. På sidene av tallet har han en hvit og en svart vinge, som symboliserer en mørk og en lys side ved livets faser. Foreløpig er tatoveringen ikke fullført da artisten nylig gikk bort i en motorsykkelulykke.
Det er viktig å ha drømmer og fikk han velge fra øverste hylle – måtte det bli å spille for Liverpool… Det er ikke det at vi ikke unner ham det, men helst vil vi få beholde ham her i lang tid!
